– Jeg har et ekstra varmt hjerte for løypebasene

Døra ut til slottsbalkongen står åpen og slipper en varm og mild bris inn på Slottet. Nede på slottsplassen har barnehagebarn nettopp ljomet hadeeet! mot den åpne balkongdøra. En ungdomsgjeng har konstatert at noe stort må være på gang, for det flagges. Det skal sikkert være fest, kanskje slottsball!

Eksklusiv gruppe

Men inne på sitt kontor sitter kronprins Haakon og skal snart snakke om temaer knyttet nærmere til teknisk turtøy enn finstas. Han er nylig blitt hedret med æresmedlemskap i Skiforeningen. Bare 11 før ham er blitt tildelt tilsvarende i Skiforeningens 143 år lange historie. Alle hyllet for sitt engasjement for skiidrett, friluftsliv og frivillighet. 

Det faller derfor lett for kronprinsen å snakke begeistret om naturen generelt og Oslomarka spesielt.

Men det har ikke alltid vært sånn.    

Litt motstand

– Kronprinsen var ikke nødvendigvis så gira etter å komme seg ut på tur? Dronningen var jo ivrig, men orientering og lange turer var visst ikke Kronprinsens ...

– Det var utholdenhetsaspektet som ikke var min favoritt da var jeg var barn. Men jeg likte veldig godt å være ute. Jeg var jo med. Og selv om jeg hadde litt motstand i meg, både for orientering og lange turer, har det satt sitt preg. For nå er jeg veldig glad i det. Ikke orientering, hehe. Det driver jeg ikke så mye med. Men jeg er veldig glad i å gå på tur, løpe og gå på ski. Så moren min vant!

Nærturer

Utenfor hjemmet i Asker folder løypene seg ut noen hundre meter fra døra. Kronprinsen kan spenne på seg ski eller ta på løpesko på Skaugum, og minutter senere være omsluttet av skogen.

– Når det er mye snø kan jeg gå på ski hjemmefra. Jeg bruker Vestmarka mye. Der er de jo også så flinke til å produsere snø. Sesongen blir lenger da. Man er jo dessverre etter hvert litt avhengig av det i skuldersesongene. Jeg er litt vanedyr, og går gjerne Grønlandsveien til Mikkelsbonn og tilbake. Så varierer jeg hvor lang ekstraløkke jeg legger til oppå der. Men jeg har veldig dårlig stedsans! Marka er utrolig forvirrende mange steder, synes jeg. Nordmarka er kanskje verst. Derfor liker jeg meg best der jeg er kjent; der jeg pleier å gå.

Ny skiteknikk

Solli og Semsvannet er andre favoritter.

– Det er nærme. Jeg går mye fra Vestmarka utfartsparkering fordi jeg har gått mer over til skøyting. Jeg går ikke så mye klassisk som jeg gjorde før.

– Det legger noen begrensninger på hvor Kronprinsen kan gå?

– Ja, ikke sant. Det er noen steder sporene blir litt smale. Jeg føler at jeg ødelegger løypa hvis jeg skøyter da. Jeg har lært skøyting som voksen. Eller, jeg prøver å lære det som voksen. Det er veldig gøy.

Selvstudier

Skøyteoppplæringen har kronprins Haakon stort sett tatt seg av selv. Han har studert videoer med teknikktips. Men også sugd til seg kunnskap når han har møtt ekspertise.

– Jeg fikk en liten runde med teknikktreneren på landslaget, Arild Monsen, i en pause under OL i Italia. Men først og fremst må man jo skaffe seg mengdetrening, når man øver på noe nytt.

I godt selskap

Æresmedlemskap i Skiforeningen henger høyt. Siden 1883 har kun 12 fått utmerkelsen. Kronprins Haakon er i selskap med Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Samt sin egen familie: Kong Olav ble hedret i 1953. Kronprins Harald i 1982.

Som dem, så kronprins Haakon: Et sterkt engasjement for skisporten. Dét er en del av begrunnelsen som veier tungt. I tillegg kommer all fremsnakkingen, alle gangene han har deltatt på større og mindre arrangement i inn- og utland. Dessuten alle timene på kongetribunen i Holmenkollen, heiingen på kjente og ukjente skihelter i mesterskap, innsatsen som frivillig, for eksempel under siste ski-VM i Oslo.

Mental effekt

Og så var det forholdet til Marka, da. I fem tiår. Alle gangene han har brukt nære og fjerne deler av de store skogområdene som omgir hovedstaden. Vært i bevegelse, der inne blant trærne.

– Det er mange fine steder, mange flotte utsiktspunkter. Men jeg synes ofte at det kan være fint å gå inn i skogen. Det er opplevelsen av bevegelse som gir meg glede. Det er ikke så ofte jeg oppsøker et sted for å sette meg ned. Det gjorde vi jo med barna, dro ut og overnattet i telt og sånne ting. Nå er det mer selve turen som er opplevelsen.

– Turen i betydningen naturen? Trim? Lufte hodet?

– Nettopp! Utgangspunktet er jo å trene. Jeg må komme meg ut. Så er det å få koblet på naturopplevelsen. Det er ikke det samme å trene i et styrkerom. Selv om man får trent det samme fysisk, kanskje. Det å komme seg ut og være ute i naturen ... selv om det er på en hverdag, og ikke varer så veldig lenge ... det er utrolig verdifullt. Effekten det har på det mentale, at man får muligheten til å avreagere litt og tenke på andre ting, er utrolig fint. Vi er jo ekstremt heldige, da. At Oslo og områdene rundt har den kvaliteten. Vi kan bare dra rett ut på ski, eller løpetur, ut i veldig fin natur.

– Det betyr mye for de 1,2 millionene som har Marka som sitt nærturområde?

– Jeg tror det betyr veldig mye, jeg. Jeg tror nesten uansett hvem du spør om hva som er kvaliteten ved Oslo ... Det er jo selvfølgelig menneskene og opplevelsene i selve byen. Men også at den ligger ved sjøen. Og at du har Marka. Det er jo sånn man sier, ikke sant: Hvilke andre hovedsteder har begge disse kvalitetene? Det er ikke så mange. Det er en kvalitet som er viktig! For hvordan man lever livet sitt. Men også fordi det er en del av identiteten vår, tror jeg. Identiteten rundt det å være norsk. Når folk spør meg om hva som er det fineste ved Norge, svarer jeg av og til: Skiløypene! Det er jo mange fine ting med Norge, hehe. Men det at vi har, er det ikke rundt 3500 mil med skiløyper, som bare ligger der. At noen er der ute og prepper og gjør det klart hver eneste vinter, mange ganger i uka de fleste steder. Det er jo helt utrolig at det finnes et sånt nettverk av naturopplevelser og livskvalitet! Som også er ferskvare, og som det jobbes med hele tiden. Der gjør Skiforeningen en kjempeinnsats, 220 mil omtrent, er det ikke det, da, som er Skiforeningens ansvarsområde? Jeg har et ekstra varmt hjerte for løypebasene. Når de kjører forbi ...

– ... hva gjør Kronprinsen da?

– Jeg vinker! Det er så fint. Alle de som jobber for at vi skal få disse opplevelsene, enten det er på høyfjellet eller i Østmarka. Det er så verdifullt.

Frivillig-hyllest

Kronprins Haakon fremsnakker gjerne alle frivillige som legger ned et stort arbeid for skiløyper og opplevelser i Marka. Da Skiforeningen i 2022 arrangerte fest for dem som har brukt fritiden sin på dette, kom kronprinsen og deltok i hyllesten.

– Det jobbes jo om sommeren også. Det må man ikke glemme. Det legges ned et skikkelig bra arbeid for å tilrettelegge, sånn at det blir mulig å kjøre opp løypene om vinteren.

– Et vanedyr

Kronprins Haakon sjekker gjerne føremeldingen før han legger ut på tur; studerer føreforhold og preppestatus.

– Men så er jeg jo et vanedyr, da. Det blir ofte den samme runden. På Grønlandsveien.

Han ler.

– Der er de jo veldig flinke til å preppe. Det er et av de stedene der skisporene holder seg best. Løypene åpner gjerne ganske tidlig og varer lenge. Forholdene er ofte gode, også når det er marginalt med snø.

Avveksling

Kronprins Haakon er ofte inne på viktigheten av å komme seg ut. Han har snakket mye om koblingen mellom natur, fysisk aktivitet og psykisk helse. 

– Kan det å være inni skogen være en form for meditasjon?

– Det er i hvert fall et sted man får litt avveksling. Men jeg må innrømme at jeg ofte hører på noe. En bok, eller kanskje the Economist. Noen ganger musikk. I gamle dager hørte jeg alltid på musikk. Men nå er det sånn at jeg synes jeg må lære noe mens jeg går. Det går stort sett i faglitteratur. Det ikke alltid så lett, når jeg samtidig skal konse på teknikken. Det er ikke alt jeg får med meg fra disse bøkene. Og det jo deilig å ta ut øreproppene også. Bare være ute, være i opplevelsen.

– I boka Haakon - historier om en tronarving kommer det frem at Kronprinsen av og til, for eksempel i møte med utlendinger, forteller noe i retning av: “I Norge går vi på langrenn. Barna liker det ofte ikke, men vi gjør det likevel fordi det er karakterbyggende?”

– Ja, haha!

– Hva sier utlendinger til det? “Hjelpes?” Eller blir de fascinert?

– Det er jo ikke alltid barna digger langrennstur. Dette er en betraktning om at vi er veldig opptatt av ski i Norge. Om du vil eller ikke, så skal du ut! Men det er jo noe fint ved det også. I hvert fall har jeg masse glede av det.

– Ingen traumatiske tur-barndomsminner?

– Neida. Absolutt ikke!

Turtriks

Kronprinsen husker sykkelturer ved Semsvannet, at han tidlig gikk på ski, og minnes vagt at noen av de første skiturene kanskje gikk fra Solli gård.

Turgleden har han forsøkt å overføre til egne barn. Trikset er å leke seg litt fremover, tror han.

– Jeg vet jo hva triksene er. Men om de har virket så veldig godt ... Pass på at du ikke går for langt. Sett mål som er oppnåelige. Fokuser på det, i stedet for å si “nå er vi snart framme!”, når det egentlig er en mil igjen. Vi tok ofte med pulk og akebrett. Så gikk barna litt på ski. Så satt vi oss litt. Og slik leker man seg framover. Jeg tror det er fint å ikke legge det opp for ambisiøst. At man har det litt hyggelig underveis. Tar med litt godt på termosen. Men det er jo mye som skal på plass, da. Hvor er alle sokker? Ullundertøy? Skiutstyr og støvler? Hvor er stavene og skiene? Og så skal du ha pulk og akebrett i tillegg. Så det er mye greier som skal gjøres, før hele familien er ute på tur, hehe.

– Det er en helt liten ekspedisjon, rett og slett?

– Det er et prosjekt, ja.

Miniekspedisjon

Som sin æresmedlemskollega Fridtjof Nansen har kronprins Haakon brukt ski over Grønland. Mye var ulikt med de to ekspedisjonen. Men som Nansen og hans menn, hadde medlemmene i 2022-ekspedisjonen vitenskapelige mål.

Kort sagt har kronprinsen, i likhet med flere av de andre æresmedlemmene – også de som ikke var verdensberømte polarforskere – fått testet spektakulære skimuligheter mange steder i verden. Men det er også plass til miniekspedisjoner i nærnaturen. Flere er kanskje på gang.

– Jeg har tenkt at jeg skal gå på ski fra Mylla og hjem. Det burde jeg jo ha gjort. Da bør det vel bli klassisk. Jeg har dessverre aldri surret meg til å få gjennomført det. Så er det fint å drive med litt nærskikjøring; gå opp til topper med feller og kjøre ned. Det har jeg gjort noen steder. Det er et område rett ved siden av Wyller som er fint, der det var en preppa bakke i gamle dager. Der går det an å kjøre, men den er jo veldig kjent. Så det er ofte litt mye folk der. Det kan være litt oppkjørt, men er jo gøy at det finnes så nærme. Også har jeg prøvd det som skal være Oslos alper, jeg husker ikke helt hva det heter ...

– Maridalsalpene ...?

– Ja, ikke sant. Inni der. Vi fant nok ikke riktig sted, for der var det tett. Det er så mye trær der! Vi fant ikke noe åpent sted, så det ble å kjøre mellom trærne, og brøyte seg litt gjennom ... ting. Det var ganske krevende, men morsomt å ha prøvd.

– Marka er kanskje ikke det beste stedet ....

–  ... og så er det ganske mange dropp der! Man må være litt forsiktig. Det var litt sånn: Oj! Her ble det plutselig veldig bratt!

– Vi merker at stadig flere søker Marka for den type opplevelser også. Det kan være en litt overraskende måte å bruke Marka på.

–  Ja, nettopp. Men man skal ikke overdrive heller, hehe.

Nærturer

– Marka er generelt mye trær. Kronprinsen har jo reist mye og sett så mye vakker natur. Så hva er det Marka kan gi; er det egentlig så ... fint?

– Ja! Jeg synes det. Skaugumsåsen, for eksempel, vårt nærmiljø, det er jo så flott. Jeg var på en liten løpetur opp dit, det var en stund siden jeg hadde vært der nå. Der oppe føles det som å se hele Østlandet. Og du ser jo faktisk ganske store deler. Eller ved bunnen av Skaugumsåsen der det bikker ned mot Hvalstad. Det er et fint sted. Der har vi overnattet med barna i hengekøye. Under covid, da alle skulle ut i hengekøye. Det var forresten kjempekaldt.

– Skaugumåsen er også et fint sted å ta med flagget opp til 17. mai, synes mange.

– Og det er det!

– Har Kronprinsen selv sneket seg til ...

– Jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri har vært på Skaugumsåsen på 17. mai, haha. Men, det er jo et av de fine minnene, da. Siden du spurte om barndommen. Å klatre opp. For det er ganske bratt opp bakken der. Det er best å gå når det er tørt. Da jeg var liten, føltes det som fjellklatring. Og det er nesten det. Det virket veldig langt opp da jeg var barn. Det er et fint barndomsminne. At vi gikk opp dit. Sammen, hele familien, med bikkja og alt.

– Men uten flagg?

– Kan ikke huske at vi hadde med flagg, nei. Men vi burde jo egentlig alltid ha med flagg når vi er ute på tur, vi.