– Marka er min psykolog og sparringspartner 

I intervjuserien Mitt Marka deler kjentfolk sine beste tips fra Marka.  

Din første tur i Marka?

– Jeg bodde i Oslo i flere år før jeg oppdaget Marka. Den første turen gikk jeg uten å skjønne hvor fantastisk Marka er. Jeg var invitert av noen kamerater i 2018, vi skulle gå fra Sognsvann til Ullevålseter, og jeg var i så dårlig form at jeg følte at motbakkene aldri tok slutt. Ved Ullevålseter var jeg utslitt. Det var null motivasjon til å returnere til Nordmarka, men jeg glemmer heldigvis fort. Året etter var jeg tilbake. Jeg gikk alene, i mitt eget tempo. Timene fløy, sammen med kilometerne. Jeg hadde funnet et paradis, noen trikkestopp fra leiligheten. Jeg begynte å ta toget til Stryken i helgene, og ble forelsket i Nordmarka. Det har jeg vært siden.  

Favorittdel av Marka?

– Ingen steder gir meg samme følelse som Nordmarka. Jeg tror det henger sammen med minnene fra da jeg begynte å gå her som 27-åring. Det er ikke så mange år med skiturer, men likevel år der jeg har gått og tenkt; blitt den jeg er i dag. Jeg er et vanedyr og går ofte de samme turene igjen og igjen. Fra Grua til Sognsvann er en klar favoritt. Det er verdens beste skitur i min bok. Langt, vakkert og variert. Bakkene opp til Heggelivann er en favoritt for motbakketrening. Her kan jeg stake fra bommen og opp til vannet både en, to og tre ganger på samme økt. Å starte på Kjelsås, snu ved Stryken og ende på Sognsvann, liker jeg også. Jeg trives best i hovedsporene, men har rotet meg inn i ukjørte løyper, scooterløyper og bilveier når jeg har prøvd å ta snarveier hjem. Ikke alltid med hell. En gang havnet jeg i en løype der det ble fraktet tømmer. Skiene druknet i løssnøen, og jeg endte opp med å si "This is where I die" høyt til meg selv, på vei ned en skrent. Det gikk bra. 

En spesiell turopplevelse?

– En sen påsketur i 2023 gikk jeg på trynet i en utforkjøring mellom Kobberhaughytta og Kikutstua. Jeg traff skare og is, og fikk et realt skrubbsår. Den ene skien knakk, en binding takket for seg. Jeg endte med å gå til fots til Kobberhaughytta. Der fikk jeg haik med en Asko-bil, og fikk plass i en slags seng baki, men bilen skulle innom flere markastuer. På vei til Kikutstua møtte vi en annen bil, og sjåføren gikk ut for å spørre om jeg kunne få haik der i stedet. Mannen leide en liten hytte på en av gårdene i Nordmarka. Han kjørte meg til Skøyen. Vi hadde en hyggelig tur. Albuen blødde og var veldig vond hele påsken. Men turen glemmer jeg aldri.  

Ukjent perle?

– Ulempen ved å gå i mange av de mest populære løypene, er at det er vanskelig å finne hemmeligheter og ukjente perler. Å stake fra bommen noen kilometer fra parkeringsplassen i Sørkedalen og opp til Heggelivann, er det mange som vet at er en god økt før Birken. Stigningen ligner veldig på bakkene og stigningene som venter fra Rena til Lillehammer. Stigningsprosenten de siste fem kilometerne opp til Heggelivann tilsvarer flere av toppene i Birken i helning. Mange vet dette. Men det kanskje ikke alle vet, er at fra bommen til Heggelivann og tilbake tre ganger er ganske nøyaktig like langt og like mange høydemetre som Birken. En veldig relevant økt.  

Dyreopplevelser?

– Få, dessverre. Men på vei oppover bakkene fra Sognsvann til Frognerseteren gikk jeg en gang bak en dame med en hund. Den gjorde fra seg i løypa. Dama hadde med en spade. Jeg lot meg imponere, det var en stor leveranse! Men mot oss i løypa kom det en annen dame som ga tydelig instruks om at avføringen måtte kastes skikkelig inn i skogen. Det holdt ikke å ha med seg spade. Dette måtte gjøres bedre! Jeg døpte henne straks til Sjefen av Marka.  

Favorittmarkastue? 

– Kikutstua! Dette knutepunktet ligger perfekt til, uansett om jeg går fra byen og snur på Kikutstua, eller om jeg går fra Stryken eller Grua og tar et stopp halvveis. Her er det god plass, fint utvalg og selvbetjening utenom de vanlige åpningstidene. Helt perfekt!  

En tur du drømmer om å ta?

– Å gå på ski fra Oslo til Moss, fra min nåværende hjemby til min gamle. Den krever en god vinter. Jeg angrer på at jeg ikke benyttet meg av muligheten da det var kjørt løyper stort sett hele veien for to år siden. Jeg har gått strekningen flere ganger på rulleski. Ellers drømmer jeg om å utvide favoritten fra Grua til Sognsvann, og gå fra Lygna eller Gjøvik. Pendlerrennet hadde vært magisk å få til. Det blir nok dessverre litt for ødeleggende for Vasaloppet og Birken i år, men kanskje til neste år?

Turform: Alene, sammen?

– Jeg liker aller best å gå alene i Marka. Ha en klar plan om hvor jeg skal gå, og hva slags økt jeg skal gjennomføre. Da slapper jeg av og nullstiller hodet, samme hvor hard økta er. Å gå med gode venner kan også være hyggelig på langturene. Da helst med venner som kjenner meg godt og vet når det skal prates – og når det er deilig at det er stille.

Hva folk burde vite om Marka?

– At vi er den eneste hovedstaden i verden med en så stor lekegrind for sykkel, løping og ski, og det bare noen få stopp med kollektivtransport unna sentrum. Du kan bevege deg i flere timer i Marka, og så ta turen ned til sentrum igjen for urbane opplevelsene. Denne kontrasten og bredden er det som gjør Oslo til verdens råeste by for min del.

Hva betyr Marka for deg?

– Marka er min psykolog, mindfullness og sparringspartner. Det er stedet hvor jeg bruker kroppen og får mentalt overskudd. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg oppdaget Marka ved en tilfeldighet som 27-åring. Lykken og velværen jeg føler på i hverdagen hadde jeg aldri vært i nærheten av uten Marka.